Iris

Den tredje katten vi var fosterhjem for var en ung katt som ingen viste navnet på. Vi kalte henne Foxy fordi hun var litt rødaktig i pelsen.

Hun var en veldig skvetten katt. Hun lå under sofaen for det meste av tiden, hvis vi var heldige og veldig rolige kom hun ut og hilste på. Hun hadde akkurat passert et år når hun kom til oss. Hun var veldig leken når hun slo seg løs, men trakk seg fort tilbake igjen hvis det ble mye lyd. En dag ble vi tipset om en nettsiden for savnede dyr, dyrebar.no, og på side 3 lå det et bilde som var utrolig likt. Vi kontaktet en dame som hadde lagt ut et telefon nr, vi avtalte en tid og hun kom på besøk. Utrolig nokk kjente katten henne igjen og var ikke redd i det hele tatt. Damen fortalte at katten het Iris og hadde trolig nok rømt /falt ut av et åpent vindu for rundt fire mndr siden. Vi lokket Iris mot buret med en godbit, men hun skjønte fort at hun skulle inn i buret og spratt unna alle armer og hender. Det tok en halvtime å få tak i henne, men det endte godt.

Det er ikke alltid enkelt å være fosterhjem

Det er ikke alltid enkelt å være fosterhjem. Noen av de kattene vi tar inn knytter vi sterke bånd med. Det er da vanskelig å gi dem fra seg igjen. Men de kommer i et fast og bra hjem, så det er egentlig ikke så mye å bekymre seg over :) Vi er på en måte bare et mellomledd før de kommer til det ordentlige hjemmet.

De første kattene vi var fosterhjem for hadde vi i rundt 4 mnd. Fra starten av november til starten av mars. Yossi og Minken het de. De var to helt foskjellige personligheter.

Minken var sjefen. Hun var en 8 år gammel hunnkatt som ikke var særlig leken, men lå helst på sofaen og dro seg. Hun kom å møtte meg i døra hver dag når jeg kom hjem fra skolen. Hun var veldig kosete og veldig glad i mat :D Hun lå gjerne på fanget mitt eller oppå magen min når jeg lå på sofaen.

Yossi var en 4 år gammel hannkatt og i motsetning til Minken var han temmelig leken. Han hadde sin faste plass oppå klorestativet eller i godstolen i stua. Han var ganske glad i mat han også, og han heiv i seg maten, noen ganger så fort at han spydde det opp igjen :P Han likte ikke å ligge på fanget, men hang gjerne over skulderen.

Da vi ble et fosterhjem

Livet som fosterhjem kan være både tøft og koselig. Det er koselig når du får noen firbeinte venner i hus og tøft når de blir adoptert. Vi hadde aldri tenkt på å være fosterhjem, egentlig hadde det aldri vært snakk om å ha firbeinte dyr i huset i det hele tatt. Hvis vi skulle ha noe var det fisker. Men en ettermiddag satt vi å snakket om dyr og når jeg kom med spørsmålet "Kan vi ikke redde et dyr da?", var det vanskelig å si nei. Dagen etter dro vi derfor til Fod Gården (Foreningen for omplassering av dyr) for å snakke med noen og få vite litt hvordan det er å ha dyr. Vi hadde bestemt oss for å da adoptere en innekatt. Men vi fikk beskjed om at hvis vi skulle ha innekatt måtte vi ha to. Det endte med at vi skulle tenke på det eller vurdere å bli fosterhjem. Vi bestemte oss for å bli fosterhjem for katter.

De første kattene vi fikk var blitt levert til Ski dyreklinikk til avlivning. Det var en hunnkatt på 8 år og en liten hannkatt på 4 år. De ble adoptert av et hyggelig par tidlig på våren 2012. Etter at sommerferien og pollensesongen var over tok vi til oss en ny katt som trengte hjelp. Dette var en ung hunnkatt på ca. 1 år. Vi fikk tips om å skjekke nettsiden dyrebar.no, og på side tre lå bilde av katten. Etter fem dager ble hun gjennforent med eieren sin.

Så fikk vi disse kattene. Lucy og Sofie. Det er Lucy på ca. 2 år og Sofie på nå ca. 15 uker. De kom til oss via Fod Gården og vi fikk vite historien dem. De var blitt kastet ut av en bil. De kom derfor i fosterhjem hos oss, og her er de ennå :)