Besøk i morgen

I morgen får Ares besøk av de mulige adoptivforeldrene! Vi håper han tør å hilse på med en gang, men vi har forberedt dem på at de kanskje må komme på besøk flere ganger før han tør å hilse på og la seg bli kost med. La oss krysse fingrene for at dette er full klaff med en gang! 

Noen er interessert!

Hei godtfolk! Nå er det veldig lenge siden jeg har blogget. Mest fordi appen på mobilen ikke er oppdatert så jeg får ikke postet innlegg derfra. Og jeg har veldig lite bilder på pcen min som jeg nå må bruke i stedet for.


Nå har Ares vært hos oss i litt over et år. Han har ligget ute for adopsjon i et par måneder og det er flere som har vist interesse, dessverre ingen som har vært aktuelle da de har hatt litt for unge barn.


Men i går fikk vi en melding fra Fod om at et eldre par var ute etter en katt til, og at de var veldig interessert i Ares. De må først gjennom en godkjenningssamtale med Fod før de eventuelt kan komme på besøk. Så vi krysser fingrene for at de faller pladask og ønsker å adoptere Ares.


Ares blir nok den siste katten vi har her før etter sommerferien igjen. Vi gjorde et unntak med han og hadde han gjennom årets pollensesong. Mest fordi vi ikke hadde lyst til å gi han fra oss da han var så skvetten og vi ikke hadde funnet ut av hva slags allergi han hadde enda. Men nå merker vi at det begynner å nærme seg en nødvendig pause fra allergener før neste års pollensesong starter.

Mattesting over og klar for adopsjon!

Nå har vi gått gjennom mange uker med mattesting. Vi har kommet fram til at Ares ikke tåler oksekjøtt og andre klovdyr. Det har tatt sin tid, men nå er han klar for adopsjon!

Han har blitt lagt ut på Fod sin facebook side, så stikk gjerne innom og ta en titt. Kanskje han er katten for deg? 

Trist dag idag

Idag er en trist dag. Det begynte med at jeg fikk en beskjed i går, fra de som adopterte fine Snorkfrøken for ca. halvannet år siden, om at hun hadde sluttet å spise. De skulle til dyrlegen idag å få sjekket at det ikke var noe galt. 

Dessverre var det det. Nyrene hennes hadde begynt å svikte. Og det var så alvorlig at det beste var å la henne slippe. 

Så idag har vi tatt farvel med en nydelig pus. Hun ble bare 12, den er en god alder, men vi håpet på at hun skulle få noen flere.

Hvil i fred kjære Snorkfrøken, du vil bli dypt savnet

Mattestingen fortsetter

Jeg kan med glede si at Ares tåler kylling! Så nå er vi i gang med å teste fisk. Vi begynte først med kokt sei, men det var ingen stor favoritt, han snuste litt på det og slikket en slikk, og så gikk han å la seg i sofaen med en misfornøyd mine...

Så nå tester vi ut tunfisk, og det går ned på høykant! Så nå krysser vi fingrene for at han tåler det :)

Legger med et bilde av Ares som hjelper meg å lese til eksamen

Fremdels katt her

Som noen av dere kanskje har lagt merke til så er Ares her enda. Vi er normal ikke fosterhjem lenger enn til mars/april pga allergi for både katt og pollen her i heimen. Men Ares har krevd litt mer tid å bli trygg på oss enn noen annen fosterkatt vi har hatt. Og vi har hatt en del. Ares er den 24. fosterkatten vi har hatt for å være eksakt og garantert den reddesten. Han turte ikke se på oss i starten. I tillegg til at han var så veldig redd og tok tid med å bygge opp tillitten har han jo da også noe han reagerer på. Vi har fastslått at det er matallergi. Og da kom den store jobben med å teste ut hva han reagerer på. 

Vi har fått en liste med 9 forskjellige ting vi skal teste ut. Og han skal gå to uker på hver ting. Og da sier det jo seg selv at det kommer til å ta litt tid. Vi ønsket ikke å sende han til et nytt fosterhjem hvor han kunne begynne å teste mat, hos andre som ikke vet hvordan han reagerer. Hva som er mer kløe og slikking enn vanlig osv. 

Så vi ble enige her hjemme at vi beholder han her til han er ferdig med all mattesting. I omgivelser og med mennesker han er trygg på. Han er mer eller mindre adopsjonsklar, det er bare denne matallergien vi må finne ut av først før han kan flytte. Så til høsten kanskje...Ares har i hvertfall god tid :)

Matallergi testing

Etter at Ares var ferdig på medisiner skulle han gå noen uker på bare diet fôr (hypoallergenic). Og så skulle vi begynne med å teste ut forskjellig mat, da spesielt protein i kjøtt og fisk. Han skal gå to uker på hver mattype for å se etter allergiske reaksjoner. Det vi skal teste ut er blant annet kylling, svin, oksekjøtt og fisk. 

Nå har han straks gått to uker på kylling og det ser ut som om det funker supert. Han har ikke begynt å klø noe mer og han har normal avføring. Dere kan tro han var glad for å få noe annet å spise enn bare allergifôret. Han heiv seg over fatet når han fikk kylling første dagen og kom til og med og ba om en porsjon til. 

Vi fikk beskjed om at det kan ta alt fra noen minutter til to uker på å få en reaksjon. I dag er siste dagen med kylling, så vi krysser alle fingre nå for at det holder seg, for det betyr at han kan få litt annen mat med kylling. 

Gratulerer med dagen alle sammen!

Hei og hå! Gratulerer med dagen alle sammen! Håper dere koser dere i dag!

Ares feirer dagen med kokt kylling til frokost og en etterfrokostlur som sikkert varer hele dagen :)

God påske!

Her kommer en liten påskehilsen fra Ares pusongegutten som snart begynner å bli klar for adopsjon. Vi må bare bli ferdig med medisinering og allergisjekk av mat før han kan adopteres bort. God påske til alle lesere:

Pssst, titt titt…, er det noen der….?

Jeg er litt forsiktig av meg, skjønner du. Men, jeg er altså Ares pusongegutten. En forsiktig fyr, sier matmor. Vel, de tror jeg er ca. 3,5-4 år, men man er altså ikke sikker. Uansett så er jeg chippet og vaksinert, og jaggumei har de også stjålet kronjuvelene mine. 

Jeg har ikke hatt det så bra her i livet før jeg kom i fosterhjem. Vokst opp ute sammen med mange andre pusongegutter og pusongejenter. Ikke alle mennesker har vært så snille som de burde. Jeg har blitt skutt, midt i fleisen som man sier. Men, jeg er en tøffing og har overlevd denne mishandlingen. Mangler deler av underkjeven min og har noen skudd igjen i skulderen. Har som følge av skuddskaden blitt en kløpper på å sikle, plages litt med våteksem under haka da pelsen min er fuktig konstant. Har lært meg å spise på min egen finurlige måte slik at ikke maten stikker av når jeg skal prøve å få den i meg.

Jeg var ganske pjusk når jeg kom i fosterhjem, tynn og skranglete. Jeg turte ikke å spise når noen så meg, så jeg snek meg frem på natten og gjemte meg bak sofaen på dagen. Jo, mer jeg fikk spise, jo bedre ble pelsen min, blank og fin. Men jeg klødde så veldig mye over alt, og det var ikke lus.

Matmor lurte på om jeg kanskje ikke tålte maten jeg fikk. Hun inviterte en dame hjem for å sjekke meg ut. Hun likte jeg ikke, så jeg løp bak sofaen. Hun stakk meg i stumpen med en nål. Vips var jeg borte, og når jeg våknet opp igjen hadde hun jaggumei stjålet pelsbuksene mine. Kun tøfla igjen. Og jeg så ikke vakker ut uten, var jo full av eksem over hele kroppen. Kaldt ble det også uten pelsbukser på, så matmor måtte rigge til et varmt pelsteppe til meg ved siden av radiatoren. Det pelsteppet har hun sagt jeg skal få med meg når jeg flytter!

Etter medisinering og endring av kosthold har jeg nå spist meg opp noen kilo, så nå ser jeg ordentlig kjekk ut. Pelsen har grodd ut igjen fin og blank, og eksemen er under kontroll foreløpig. Øynene mine ser mye klarere ut sier matmor, også er de så bedårende da. I hvertfall er dem supergode til å se favorittjenta mi dypt inn i øynene med. Blunker hun til meg, ja da blunker jeg tilbake til henne. Og det greier hun ikke å motstå.

Resultatet av mine tidligere pusongeår er at jeg har blitt veldig redd for mennesker, og det har tatt veeeldig lang tid å bli trygg på matmor og familien her jeg bor nå. Men, matmor sier jeg er flink og at jeg nå begynner å oppføre meg som en skikkelig katt skal gjøre. Ja, bare hør her:

- Jeg har sluttet å løpe bak sofaen hver gang det ringer på døra. Nå venter jeg pent på teppet mitt, sjekker ut om det er noe skummelt som kommer inn døra, så vurderer jeg om jeg må løpe bak sofaen eller om jeg kanskje kan være fremme litt til. Kommer det noen som bråker masse og er veldig høylytte, da gjemmer jeg meg for sikkerhets skyld. Blir det litt roligere når de har kommet inn, så vurdere jeg om jeg tør å komme litt frem bak sofaen. 

- Jeg har begynt å ligge i senga til favorittjenta mi, den vakreste jeg veit, når hun ikke er hjemme. Jeg har til og med turt å komme opp i senga mens hun er der.

- Jeg tør å ligge ved siden av matmor og pappa i sofaen når de sitter der.

- Jeg tør å komme helt opp på fanget til pappa og favorittjenta mi.

- Jeg elsker å ligge på låret til favorittjenta mi, og jeg ser henne gjerne dypt inn i øynene når jeg ligger der. Da klør hun meg så godt bak øret og under haka. Og hvis hun blunker til meg, så blunker jeg tilbake og legger meg enda bedre til.

- Jeg vekker pappa hver morgen når han skal opp. Jeg setter meg i dørsprekken og småsnakker til han. Stå opp da pappa, sier jeg, og det mange ganger. Og hvis han ikke står opp, så hender det at jeg må stelle meg på to ben opp i senga og si fra en gang til. Stå opp da pappa. Nå vil jeg ha frokosten min og litt kos. Oss gutta i mellom vet du. Vår egen lille morgentime. Den nyter jeg. Og i helgen da har vi tid til ekstra mye guttekos. Pappa sier at det er noe spesielt med meg. Klart det er, jeg er jo meg Ares pusongegutten, og viser min kjærlighet med hele meg når jeg koser på pappa sitt fang og maler kjempehøyt.

- Jeg har lært å leke. Det tror ikke matmor jeg har gjort før, i hvertfall ikke på den måten. Hver gang de trillet en ball mot meg til og begynne med ble jeg kjemperedd og gjemte meg. Nå tør jeg leke med ballen, har også fått egen lekemus som er kjempegøy å kaste rundt. 

- Også har jeg begynt å jakte på laserprikken på en riktig måte. Dvs. at stumpen svinges frem og tilbake i jaktstilling på gulvet før man tar sats og hopper etter. Men den røde prikken er umulig å fange. I det ene øyeblikket så har jeg den og i det neste øyeblikket så er den bak meg. Jeg har begynt å forstå at denne prikken er veldig lur, så når jeg tror jeg har tatt den, så begynner jeg å titte rundt meg til alle kanter for å se hvor den egentlig dukker opp hen.

- Også har jeg begynt å plobbadoffe da. Vet du ikke hva plobbadoffe er? Vel, det er sånt som skjer når man blir litt myk og geleaktig i knærne når noen klør deg på de rette stedene når du står og får kos. Da svikter plutselig en eller flere av beina og man plobbadoffer seg ned på gulvet klar for mer kos.

- Også har jeg vært supertøff. Var litt skjelven i knea når det skjedde, men jeg turte å kose litt med venninna til favorittjenta mi. Jeg var litt forsiktig av meg, men jeg gjorde det, og det var ikke farlig. Matmor ble kjempestolt av meg da og ga meg masse ros.

Eller så synes jeg favorittjenta mi lukter så godt, så jeg bruker alle sjansene jeg får til å legge meg i senga hennes eller hvis det havner en genser på sofaen eller gulvet. Det fine er at hun lar meg bli liggende der, gir meg en liten klø bak øret, og finner en ny genser som kanskje havner et annet sted jeg kan ligge.

Også elsker jeg å sitte og titte ut av vinduet, det er mye spennende som foregår der ute, og matmor har sagt jeg får lov å gå ut på verandaen, men jeg har blitt veldig glad i varmen og tryggheten inne, så det kan sikkert vente litt. 

Jeg er fortsatt redd for støvsugeren og liker heller ikke kjøkkenvifta når de lager mat. Og hun damen som stikker folk i stumpen, hun må man bare gjemme seg for.

Matmor og familien har gjort alt de kan for å få meg trygg. Og jeg har nok et lite stykke til igjen før jeg tør å stole helt på alle mennesker. Men det går fint så lenge menneskene er litt rolige og har litt tålmodighet med meg. Jeg er nok ikke den som kommer løpende for å få kos med en gang folk kommer inn døra. Jeg må i hvertfall vite hvem det er som kommer inn før jeg gir meg til kjenne.

Jeg er litt usikker på om jeg liker barn, og jeg liker i hvertfall ikke høylytte og støyende mennesker. Da blir det litt skummelt. Men så lenge jeg har et sted jeg kan gjemme meg når jeg ikke liker meg, så går det bra. Gjerne på et eget rom.

Matmor mener jeg snart er klar for adopsjon, og hun håper at de rette foreldrene kommer. Tror hun da mener at de må være litt tålmodig og ikke forvente at jeg kommer for å få kos med en gang. De må gi meg tid til å bli trygg. Men når jeg først blir det, da er jeg bare superkosete. Og når jeg virkelig koser meg, da ramler bare tunga mi, sånn helt av seg selv, ut av munnen sånn litt på snei. Da sier matmor at jeg ser litt fårete ut, hva hun nå mener med det.

Jeg tror ikke jeg bør bo et sted med små barn eller bråkete tenåringer. Tror kanskje jeg kjeder meg noen ganger på dagen når de andre er på jobb og skole. Jeg har jo bodd sammen med mange pusongegutter- og jenter tidligere. Kanskje jeg hadde likt litt selskap?

Jeg vil fryktelig gjerne ha besøk av noen som vil like meg. Men det er ikke sikkert jeg vil komme frem på det første besøket. Kanskje må du besøke meg flere ganger før jeg tør å komme frem. Har du tålmodighet nok til det? Da kan jeg gjerne bli din!

Ares pusongegutten

Psssst… matmor har laget filmer av meg som du kan se her: 

https://www.youtube.com/watch?v=dAC5kKTaSqU

https://www.youtube.com/watch?v=OvBTN7NjfDQ 

https://www.youtube.com/watch?v=KbR67EHV15w

Vil ikke ha antihistaminene

Etter å ha gått på kortison i noen uker skulle vi gå over til antihistaminer og se om det funket. Men etter at vi begynte å blande inn antihistaminene har han ikke villet spise maten. Så etter å ha forhørt oss med dyrlegen skal vi gi bare kortison i en ukes tid og så skal vi prøve en annen type antihistamin og se om han vil ha det. Antihistaminene kan vist gi fra seg en litt vond smak når de knuses, så det er nok det han merker og ikke vil ha. 

Ellers har han blitt fin i huden igjen. Han vasker seg ikke lenger overdrevent mye. Han er blitt veldig trygg på oss, men fremdeles litt forsiktig hvis vi kommer litt brått på eller gjør noen store bevegelser. Og han er blitt veldig glad i å ligge ved siden av oss i sofaen. 

Tilbake på medisiner

Så alle testene som ble tatt av Ares viste ingenting. Han fikk litt tilbakefall noen uker tilbake og ble satt på medisin igjen, vi har også byttet allergifôr til et annet merke. Så får vi se om dette funker. 

Ellers er han blitt veldig tillitsfull til oss og kommer nå på fanget og legger seg intill oss i sofaen. De siste to dagene har han også turt å hoppe opp i senga mens jeg har ligget der. Han er ekstremt kosete og durer som en traktor så fort han blir tatt på. Han er fremdeles skeptisk til fremmede og har som regel løpt å gjemt seg bak sofaen så fort han hører en fremmed stemme. Men i løpet av den siste uka har han ligget å observert gjestene våres, fremfor å løpe å gjemme seg. Jeg hadde med en venninne hjem onsdag forrige uke. Hun var helt stille og sa ikke et ord, og da turte Ares å komme å hilse på henne. Hun fikk klø han litt bak øret, før han gikk og la seg i sofaen. 

Dessverre nærmer våren seg med stormskritt, og pollensessongen begynte allerede i starten av februar. Så vi vet ikke hvor mye lenger vi kan ha han. Men vi har bestemt oss for at han skal være her i hvertfall til han er ferdig med medisinene. 

Slutt på medisin og strålende fremgang

Igår fikk Ares sin siste dose med medisin. Han har respondert kjempe fint og alle sårene er nå borte. Så vi håper at de ikke kommer tilbake når medisinen forsvinner. Han skal fremdeles gå på allergifôr for å forsikre oss om at sårene ikke kommer tilbake pga maten han spiser. 

I løpet av de siste dagene har han vært veldig kontaktsøkende. Han har vært veldig flink til å stryke seg inntil beina våre, og har ikke noe problem med hudkontakt der. Men hender derimot, er veldig skummelt. Han har reagert med frykt når vi har strukket frem hendene våre. Så vi mistenker at han kanskje har blitt slått, eller at hender har gjort han vondt. 

Han har vært hos oss i litt over tre måneder nå, og vi har jobbet lenge med å bare strekke frem hender og at han skal tørre å snuse på dem, for så å trekke dem tilbake. Så han skal skjønne at det bare er en del av oss og at de ikke kommer til å gjøre han noe. 

Og her i helga glemte han seg litt. Han har i lengere tid nå malt når han har gnidd seg inntil beina våres. Men i helga glemte han seg og gned seg inntil en utstrakt hånd også. Han skvatt litt når det var noe som gned tilbake, men han syntes det var veldig godt å bli klødd på hodet, så han prøvde det en gang til. Men all kløing må være på hans premisser. Hvis han ikke en i kos modus, er hendene fremdeles litt skummelt. 

Men her er et bilde av Ares som nyter litt kos :)

På bedringens vei

Nå har Ares gått ca 2 uker på kortisontabletter og allergifôr. Og han er blitt mye bedre. Nesten alle sår er leget og pelsen har så vidt begynt å vokse ut igjen. Fra idag skal vi begynne å trappe ned dosen på kortisontablettene. Han er blitt veldig glad i våtfôret han får tablettene i og tigger hver gang vi er på kjøkkenet. Han har også aktivt begynt å oppsøke oss, han kommer nå nærme nok til å snuse på fingrene våre, og idag gned han seg ordentlig intill beina mine når jeg sto å smurte frokost. Store framskritt som vi håper han fortsetter med :)