Som sagt har Sofie blitt hentet av sin nye familie. Jeg har blitt spurt av noen av vennene mine, "blir du ikke litt trist når du gir de fra deg?"
Jo selvfølgelig blir jeg det, jeg blir trist og litt lei meg, men jeg vet at de kommer til et godt hjem og det hjelper jo litt. Men det hender at jeg må felle en tåre eller to når de nye eierne går ut døra. Når vi ga de første kattene vi hadde til sine nye eiere satt jeg til og med i vinduet og så etter dem mens tårene trillet. Det er tungt, men samtidig godt. Når en katt får nytt hjem og forlater huset blir det plass til en ny en som trenger hjelp.

Men det er tydelig at det ikke bare er vi som merker tomheten etter en kattunge. Lucy, moren til Sofie, satt ved døra en stund etter at Sofie hadde blitt hentet. I løpet av natta gikk hun å mjauet, noe hun normalt ikke har gjort før. I dag tidlig var hun ekstremt kosete og gikk etter meg hvor enn jeg gikk. Hun kommer nok over det hun også etter hvert. Ettersom Sofie ikke er her lenger er det blitt mye roligere. Det er ingen som tigger ved bordet eller kjøkkenbenken, det er ingen som surfer på teppet i gangen og det er ingen som løper opp og ned fra sofaen.